Jeg fikk et tips av min kjære her om dagen at det kunne være en idé å støvsuge vifta på pc'n - det gikk visst så mye greiere med den etterpå. Så effektiv som jeg er om dagen tok jeg tastaturet en omgang også, hvilket resulterte i at jeg nu mangler nogle taster...hehe...har du sett! Komklusjonen er som følger: Lytt gjerne til gode råd, men bruk hodet i tilegg....

Det er det ihvertfall plass til å lime på et par ekstra taster jeg lenge har ønsket meg...

Kjære venner. Det har vært en stund siden mitt siste innlegg, og jeg har sikkert syndet... ;-) Jeg har ikke så mange tilståelser å komme med, men mye har skjedd, det er sikkert. Siden sist har jeg krympet betraktelig, blitt lettere på foten og kjappere i hodet - sistnevnte skal jeg komme tilbake til. Jeg har tilogmed vært blond - et helt døgn. Heldigvis var det ikke mange som fikk det med seg IRL, og DET er jeg glad for. Jeg så ut som en blanding mellom en grevling sent i september og ei russerjaduvet....Ferdigsnakka! Og nei, det er ikke fotodokumentert på noen som helst måte. Når selv min 6 årige sønn så diskret som bare en 6 åring kan forsøkte å formidle sitt syn på sin "nye" mor, var det bare å ringe frisørdamen å skrike "erase and rewind!!!" I følge min næreste venninne er det fremdeles ikke bra nok, men jeg skal ikke gå inn på hennes likefremme uttalelser om min nuværende hårprakt. La oss si det slik: Det blir en tur til...

Sånn ellers nytes sommeren i fulle drag. Jeg tar en time og en dag av gangen og tripper barbent og lett på tå for ikke å lage hull i dagen. Den er så skjør denne sommeren, og man må liste seg innpå så den ikke fyker avgårde. Men jeg fanger litt og litt og tråkler fragmentene av sol, varm vind, myke dufter og dempede lyder sammen til et slørete teppe og tyller meg inn i det.

Lite planer, mye tid,ikke akkurat flust med penger, men mye fantasi og energi. Joda, det skal bli bra dette her!

Jeg sitter og tenker på balanse. På harmoni, på ro, på glede, på kjærlighet, på lykke, på begeistring, på forundring, på håp, på tanke, på følelse, på handling. Jeg prøver å finne en sum. Et svar. En løsning som kan fortelle meg hva som er rett og rimelig av meg å ønske, drømme om, håpe på og lengte etter. Og på om det er samsvar mellom dette og virkeligheten. Og på om drømmen er for stor og virkeligheten for liten eller omvendt….er det en sjanse for at ligningen kan gå opp, eller er det for mange ukjente på den ene eller andre siden?
Balanse. Likevekt. Og tryggheten i det. Og usikkerheten når balansen tipper, om bare litt, over i skyggen på den andre siden. I skyggen er det vanskelig å få øye på detaljene, og konturene, hva er de? Et omriss av noe, men av hva?
Spørsmål uten svar – svar uten strand, følelser i et rom uten tak, uten gulv, uten vegger. Hvem holder fast? Hvem eier og tar vare på, hvem brer over og sier alt går bra?
Hvor lenge til er tiden jeg ikke vet om kommer? Hvor lang er veien hvis jeg må gå den baklengs – og når vet jeg om jeg om jeg er fremme, hjemme?
Balansekunst.
Jeg er ingen ballerina. Jeg har støvler på.

Kjeksdamen slår til igjen!

Bare kort innom for å fortelle om mine husmoderlige utskeielser en tirsdag formiddag....jeg mangler bare en liten transistorradio og et forkle, så hadde jeg følt meg litt sånn 50 talls. Frisk og uthvilt mor står og nynner på kjøkkenet mens hun baker Chocolatechip cookies til arvingen kommer fra skolen....
FOR: Jeg skal på ingen måte slutte med å være bollebakende og vaniljeduftende husmor. Det er mulig jeg står i fare for å bli skranten og slapp i skinn og sinn, men sjela mi skal for alltid forbli god og rund!

Jentene til ei venninne har alltid kalt meg for "kjeksdamen". Det synes jeg er en betegnelse det dufter sukker og kanel av!!! Juni og Tilde: En dag dere kommer fra skolen og minst venter det skal dere finne et spor.............. ;-)

Oppskrift:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/lokalen_pa_nett/1.223584


NÅ: Ut i solen!

Jeg må si at jeg med en viss ydmyk forundring gleder meg over alle de positive tilbakemeldingene jeg får på bloggingen min. Jeg koser meg stort over endelig å ha funnet en arena som passer meg og min utrykksform utmerket (samt mine sterke tendenser til tidvis latskap og manglende utholdenhet) - uforpliktende tilbakelente skråblikk, men ikke helt uten alvor. Jeg kan skrive det jeg vil, når jeg vil, det er ingen som forventer noe, intet skal presteres eller leveres. Det skal bare gjøres når det passer MEG. Det meste annet i hverdagen skal jo gjøres når det passer alle andre. Imidlertid er det ikke helt uten påholden penn jeg får utløp for mitt behov for å eksponere meg.(For jeg må jo være ærlig å si at hvis ikke det hadde gledet meg og glødet i meg det enkle faktum at jeg liker å bli sett - bli lest - så hadde jeg funnet på andre måter å markere meg på.)Vil vi ikke alle bli sett? Bli lagt merke til, om enn bare litt? Det er ikke alle unnt å oppleve "15 minutes of fame", men her i mitt lille Bloggunivers har jeg hovedrollen og scenografien 24/7. Men det finnes fallgruber - for hva skal skrives, og hva skal for evig ligge kun i pennen som et lett trykk uten spor? Hvis man skal formidle noe som betyr noe må man by på seg selv. Det er kan hende ikke alltid like vakkert, men det er ikke viktig så lenge det er sant. Utfordringen for min del koker ned til å klare å være personlig uten å være privat....

Det er noe som ikke fungerer helt som det skal altså...jeg leverte min sønn på skolen og dro rett til butikken for å skaffe til veie rikelig med Rugsprø og Ryvita. Men hva skjer? Jeg kommer hjem UTEN rugsprø og ryvita.....Ikke akkurat ei bombe vil vel invidde hevde, men jeg later som jeg ikke hører det! Jeg trøstedrikker Malabar med helmelk og samme kan det være.

Jeg har fridag, og skal bruke den på trening hadde jeg tenkt. Jeg er bare så lei av den tredemølla altså, men jeg tør ikke bevege meg inn i salen - jeg er redd jeg havner i en eller annen halsbrekkende kroppsformasjon jeg ikke kommer ut av ved egen hjelp. Benet og foten er ikke bra, delvis lammelser i foten gjør at jeg til tider føler meg som en krysning mellom John Cleese og Mr. Bean, ispedd en touch av Bridget Jones etter første daten med mr. Darcy. Gangelaget er markant komisk - og da jeg her om dagen skrudde opp tempoet litt i overkant på mølla var jeg meget takknemlig for at jeg var alene!Jeg ble regelrett feid av banen gitt....

Jeg har engang i tiden følt meg som dronninga av aerobic salen - men akkurat nå er jeg bare ei lita kjeller rotte som piler rundt, redd for å bli sett. Men bare vent, jeg skal få skikk på beingrinda, og da skal jeg danse, danse, danse!!!

PÅ EN GOD DAG

Første dag på jobb, og hvilken start på arbeidsvåren det ble! Jeg ble møtt av en flaske rødvin på kontorpulten min med hilsen fra verdens søteste og beste kollega, elevene var flinke og arbeidsomme, og det har vært strålende sol!

Når jeg sitter her og kjenner etter hvordan dagen har satt spor blir jeg enig med meg selv om at det er på tide å friskemeldes. Jeg friskemelder meg herved fra tittelen "sykelig overvektig". Javisst er jeg overvektig, men jeg har tatt steget ut i de friskes verden. Ikke fordi noen har sagt at jeg kan, men fordi jeg vil. Operasjonen er et tilbakelagt stadium, og i min lille enkle hverdag føler jeg at jeg lever og spiser og trener så normalt jeg kan. Operasjonen skal ikke lenger få ta særlig plass i livet mitt, og jeg er klar for å stå på egne ben helt uten noen form for diagnoseplattform. Jeg er bare meg. På vei. Og snart er det vår!

CC Cowboys: "På en god dag"

http://www.youtube.com/watch?v=K1CQH7Dfhvw

MAT!

Jeg vil skrive om mat....alle som kjenner meg vet at jeg er veldig optatt av mat, ikke bare av å spise den, men mest lage og ikke minst servere den til andre. Jeg elsker å kreere ved kjøkkenbenken, og har ikke tenkt til å slutte med det - det har bare dukket opp noen nye utfordringer. Litt flere hensyn å ta, litt mer å passe på, men et hav av spennende muligheter når alt kommer til alt. Jeg nevnte tidligere at når man har tatt denne operasjonen blir man veldig optatt av at maten skal være tilfredstillende. Jeg synes egentlig det er et ganske godt uttrykk som jeg har tatt med meg fra min gode venninne og "medopererte": Frøken Gyldenblom. Men HVA er egentlig tilfredstillende i matveien for meg? Ikke noe som ligner bildet over iallefall...Det har tatt meg noen uker å finne ut hva jeg kan og ikke kan spise, og hvilke nye varianter av det daglige norske kosthold jeg kan forholde meg til uten å dø av kjedsomhet. For ærlig talt - den norske brødblingsen kan med fordel kles om. Men ikke kan jeg spise brød heller - og jeg er bekymret for å havne blant gruppen av kollegaer jeg liker å omtale som "magerostmaffiaen." Rugsprø med magerost. Dag ut og dag inn. Man blir ikke lykkelig av det??? Og lykke er et must for meg, om det så bare handler om enkel hverdagslykke i form av en niste som smiler til meg.

Så hva gjør man? For min del blir det ulike varianter av knekkebrød til frokost, og salat til lunsj. Men først til frokosten. For å skape litt enkel lykke må man ha følgende for hånden: GOD sort pepper på en kvern som fungerer. Balsamicoeddik, gjerne av sorten som er laget på fiken. Parmessanost. God leverpostei, romanosalat,vårløk, aivar (paprikapuré på glass), cottagesheese, gode tomater, avocado, økologiske sitroner, roastbeef, kalkunskinke eller annet magert pålegg. Jeg kan ramse opp i fleng, men vi tar dette litt etter hvert mine venner - for dere kunne saktens trenge et oppsving i blingsehaugen dere også!!!

Altså: (Enkelte av forslagene passer kanskje bedre som sen lørdag/søndagsfrokost, men alt er en vane...) Man tager sin Ryvita eller sitt Rugsprø. Kjærlig danderer man etter behag:

1. Romanosalat, parmessanost i lubbne remser, rundhåndet med nykvernet pepper, en kledelig dæsj med tykk balsamico. Det er litt sølete å få i seg kanskje, men meget deilig!

2. Den enkle varianten leverpostei med rikelig med tykke tomatskiver med masse nykvernet pepper, litt havsalt og revet sitronskall og finhakket vårløk.

3. Bre over skiva med Aivar, (fåes i ulike styrkegrader)kle den med roastbeef og garner med tynne skiver med avocado og vårløk.

4. Mos avocado med litt sitronsaft, litt havsalt og godt med pepper. Bre rundhåndet over den stakkars tynne skiva. Legg på kalkunfillet og dander til sist med et par syltynne skiver med appelsin.(uten skall). Topp med litt balsamico.

5. Cottagecheese, en dæsj lettmajones, tunfisk, nykvernet pepper, havsalt, balsamico, dill, finhakket løk, finhakket paprika. Mortet rosé pepper. Deilig, deilig guffe!

6. En god, sterk ost, søte gode tomater i lubne skiver, balsamico og et lite dryss brunt demerasukker.


SE DET, knekkebrødet blir aldri det samme etter dette! La deg inspirere til nye varianter - og hvis du MÅ er det selvfølgelig lov til å snike inn ei og annen knekkebrødskive med brunost!!!

Man kan selvfølgelig ikke ha alt av ingredienser tilgjengelig hele tiden, men det går an å veksle mellom et par. OG, jeg er ganske sikker på at du får i deg både sunn og næringsrik mat som smaker og er MEGET tilfredstillende!! ;-)

Men NÅ er det på tide med middag. Det får vi ta mer om en annen dag!

MAN GÅR PÅ EN ØØØØØRLITEN SMELL ELLER TO....(Eller "Fjolls til fjells" om du vil!)
God aften venner! Man har altså vært til fjells, borte fra hverdagens trygge og kjente faciliteter - noe som kan være en nervepirrende opplevelse for en som har det litt uforutsigbart med enkelte hverdagslige og nødvendige "gjøremål". Men jeg kan fortelle at faciliteter av alle slag fort ble glemt når hyttekosen for alvor ség på oss.

Men hva er det som trekker i norske kvinner og menn og får oss til å kjøre timesvis på dårlig føre for å ankomme fire vegger og tak uten strøm, sanitæranlegg, vann eller betjening? Som får oss til å tilbringe dager på skranglete pinnestoler og i enkle hyttemøbler og dårlige senger? Som frivillig får oss til å oppsøke innlosjering med inneteperatur på -6 grader og frostrøyk som fra fabrikkpipene i Sibir? Hva er det som får oss til å vasse i sne til livet med tung bør, sprengfyre med ved i timesvis for å oppnå normaltemperatur, hente snø for å få noe som ligner vann til kaffen eller sitte på en toalettring så kald at det er fare for at den blir der bak?? For så å krype under dyna fordi vi er slått ut av det hele når ungene går og legger seg kl 22??

For min gode venninne Marit og min sin del er saken klar: Vi simpelten elsker denne formen for rotnorsk galskap, og sjarmen ved det hele. Men hvis man ikke har på seg "eventyrbriller" og ser sjarmen og gleden i det små, og ikke leser gløden og lykken i barneøyne over at de voksne er rolige og tilstede i enkelheten kan man like gjerne bli hjemme og kose seg med alle de multifunksjonelle aparatene sine. Eller sitte der i luksushyttene sine og varme Grandiosa i en elektrisk komfyr. Men for oss er det helt klart "less is more" som gjelder ( Selv om ingen av oss har noe imot å henfalle til luksus, men alt til sin tid) Og man koser seg så innmari mye mer med det lille man har når forholdene er litt enkle!

Og her kommer jeg altså med nedslått blikk og litt sent inn på dagens egentlige tema: Kooose seg....Hvorfor var det ingen på operasjonsskolen som fortalte hvor lett det er å glemme at man er operert når det har gått en stund? Litt potetgull her, litt sjokolade der, litt vin, et glass til, litt mer potetgull, en whisky for dagens arbeid....akkurat slik det pleier på tur med gode venner. Men oi, hva skjedde med frøken Pedersen? Jo det skal jeg berette: Frøken Pedersen havnet i særdeles tett og nær omgang med sofaen hvor hun ble observert jamrende til både de øvre og nedre makter i en halvtime. Fagpersoner kaller det Dumping. Jeg kaller det bare DUM.

Og det er lett å fortsette å være både glemsk og dum når man ikke lar seg stoppe av enkle kår når mat som hjemmelagde kjøttboller og pasta, indisk gryte og nan brød skal trylles frem....og skylles ned.....Vi ble riktig godt kjent med hverandre, hyttesofaen og jeg....Men jeg satser på at jeg lærer etterhvert. For vel hjemme igjen kan jeg love at det skal bli lenge til neste smell. (Who am I kidding???)

I morgen begynner enda et nytt kapittel, da skal jeg testes for alvor: Arbeidslivet begynner, og hverdagen skal liksom bli som før. Vil den bli det? Og hvordan vil det bli å møte kollegaer og ikke minst elever - 16 kilo lettere enn de så meg før jul? Jeg møter så mange ulike reaksjoner på at jeg har tatt denne operasjonen, de fleste er positive, men noen har et snev av noe udefinerbart negativt over seg, noen later som de ikke ser det, noen vil ikke forholde seg til det i det hele tatt - noen synes det er juks... hvordan skal jeg møte alt dette? Jeg har selv valgt å sette meg i en posisjon hvor jeg synliggjør meg selv og min prosess, det er jo ikke til å unngå - men den er og blir MIN, og det kan ingen ta fra meg!

Akk så lite oppfriskende, men glemte man Polet, så glemte man polet. Og siden det er ferie og vi drar av sted til fjells i morgen tenkte jeg at jeg skulle gjøre pakkingen litt hyggeligere med noe "mildt" befriende. Les: Alkohol. Som tidligere nevnt er nylig gastric bypassopererte + kullsyre en lite lekker kombinasjon - jeg er riktignok alene og kan rape når jeg må, men det er ikke akkurat oppbyggende for min feminine identitet. Løsningen er å slå ut kullsyra. Men dødt øl???? Neeeeeeeeeeei. Nei,nei og nei. Så jeg sitter altså her med en heldød Cider uten sukker. Det hyggelige er jo at det holder med en boks. Det holder i massevis, både på den ene og andre måten!

Jeg har hørt at opererte har fått et noe lettbent forhold til alkohol, noen blir lynende intelligente og sinnsykt sjarmerende bare av å lukte på korken. På bildet over illustreres hva som skjedde med undertegnede første gangen hun gjorde litt mer enn å lukte på korken. Man fikk kløften målt av en halvgal kvinne fra TrøndelagsLarvik. Men nedtegnelser skal gjøres, og jeg stiller min kropp til rådighet for den empiriske forskningen. Det hører jo til med et visst "nedsig" av visse kroppsdeler, og jeg regner med å bli målt på nytt ved neste besøk for å holde koll på gangen i det hele. Noen hevder at jeg kommer til å ende opp med plutoører og flaggermus. Det skal isåfall IKKE måles.

Er det mulig??? Hvordan kan det ha seg at man setter av sted til "nærbutikken" (les Polet)for så å glemme sitt egentlige ærend? Sånn går det når man tar med sin kjære mor på adspredelse. Man havner på café og lettere shopping, og vips er viktigere ting ute av sjel og sinn. Og istedenfor å komme hjem med 2 liter Douro returnerte jeg til basen med ca 500 gram grått tekstil i form av en ny topp. Jeg storkoser meg nemlig over å slippe å handle i de grusomme BIG avdelingene (ALDRI mer ekle syntetiske tekstiler med sekkefasong og stygge trykk!!!) - og selv om kirurgen sa "ikke shoppe klær enda" da jeg forlot sykehuset er de ordene bare som et ullent ekko i mine ører..."At det var??" Det skal sies at jeg KUN har kjøpt 4 magre plagg for å ha noe å krympe i, eller som min søte mor sier "Du TRENGER noe for å løfte deg litt nå jenta mi". Full av kloke råd den kvinnen!!!

Forøvrig kan jeg anbefale en tur til cafeen vi var på i dag - "Bare Barrista" er en liten oase for en sann kaffe elsker. I dag fikk jeg servert en dobbel latte med chili, og det var sinnsykt godt! Eller "tilfredsstillende" som frøken Gyldenblom ville sagt. (Etter operasjonen er det jo LITE som gjelder, sånn at man blir veldig opptatt av at det lille man inntar skal være ren nytelse og en sann tilfredstillelse. Det er faktisk slik...)

Nå skal jeg gå og iverksette en tilfredstillende middag bestående av renskåret svinekjøtt og wokgrønnsaker i garlic and sweet chili! Heldigvis har jeg en unge som er vant til både det ene og det andre i matveien, vi snakker jo om gutten som går under navnet "fiskegutten" På Ica og Meny. "Kan ikke jeg værsåsnill å få en fjellørret da mamma, siden det er lørdag???" Sjarmis, my boy.... (En time senere: "Mamma, jeg likte ikke den maten!")

Kjære venner!
Det er jo ikke noe poeng å ha en Blogg hvis den ikke oppdateres jevnlig - men jeg kan bare forsikre dere om venner, at de siste ukene har vært kjedelige i særdeleshet! Man har en prolaps i ryggen, og det har ikke vært NOE festlig å rapportere fra den østfronten. Kort fortalt har jeg tilbrakt et par uker på ryggen uten å kunne røre meg noe særlig, så et par uker på krykker, men så ble jeg lei gitt. Jeg fant ut at skulle jeg komme meg videre opp og ut måtte jeg bryte sirkelen og TRO. Og det fungerte! Og så har man jo en egen fysioterapeut for hånden som har coachet meg gjennom den verste kneika ;-)! Takk!!!!!

Men altså: Jeg har jo ikke kunnet sitte - og uansett hvor mye jeg elsker å skrive er det vanskelig å skrive stående, ihvertfall med innlevelse. Men nu SITTER jeg her som ei gammal kjerring på min oppblåsbare sittepute med en kopp Earl Grey for hånden og skal forsøke å gjenoppta rapporteringen fra min nye hverdag.

Nå har jo jeg en tanke om at denne bloggen skal være relativt fri for synkende vektkurver og BMI, men jeg MÅ jo fortelle at selv trusene mine begynner å bli for store - det er en besnærende opplevelse kan jeg berette - og en smule fortvilende, for det som befinner seg bak truseslarket er foreløpig relativt formløst og med en konsistens jeg liker dårlig. Jeg skulle jo trene denne perioden, men det har også vært ganske umulig, selv om jeg stadig har vært å observere på tredemølla på Tønsberg Velotel med krykker - litt av et syn...litt vektløfting har det blitt, men det blir heller puslete greier. Jeg lengter til dance aerobic, pilates og body pump, men jeg er redd at det foreløpig bare blir Body Dum. Dum, dum, dum!!! Jeg vil virke!!! Sukk....

Men snart er det vår, selv om gradestokken sier noe annet. Jeg gleder meg til å bevege meg ute i naturen, leke og oppdage med Noah. I morgen drar vi på hytta til Marit på Veggli for å leke og oppdage i ei hytte hvor inne temeraturen ikke overstiger ute temperaturen før det har gått to døgn,så innen vi kommer til lørdag har vi vel fått opp varmen....Jeg maser mye om denne vindrikkingen - men hyttetur og vin hører sammen, og det er så gøy å drikke vin nå kan jeg fortelle! Jeg blir kjempesjarmerende etter bare et glass, så jeg har blitt meget økonomisk! Strax skal mamsen på den butikken som heter polet...

Vann - så enkelt, og så vanskelig! Regnestykket kan jo umulig gå opp - 2 liter vann om dagen skal inn. Jeg får ned max en dl. av gangen - og da snakker vi maks før det bokstavelig talt renner over. Og så skal det spises lite og ofte, men jeg kan ikke spise og drikke samtidig, det blir kaos altså... Er det noen som fatter at denne dama er litt travel?? Kanskje jeg skulle farte til Sverige å kjøpe meg en sånn øl-caps, de er jo så lekre, den kan kanskje sikre et relativt jevnt tilsig - det blir jo nesten som en sånn intravenøstralle....

Og jeg som er SÅ til de grader kaffeavhengig - Malabar er og blir MalaVAR - har bare droppet det - det er jo for f...ikke plass på toppen av det hele. Og min elskede Farris har jeg måttet avslutte et langt og kjært forhold til. Får jeg i meg kullsyre koker jeg over som en liten vulkan!

Men til helgen skal jeg legge hele regnestykket til side og satse på å omgjøre en gammel teori: Jeg setter min lit til at den vinen jeg planlegger å innta blir til vann.

Jeg har ingen festlige oppdateringer å komme med i dag - har vært litt slakk, ikke flink med vann. Hodet er tregt også - prøvde meg på en treningsøkt men fettcellene skreik etter noen minutter og begikk mytteri sammen med musklene. For å gjøre en lang historie kort havnet jeg på sofaen hos mine kjære foreldre. Godt å ha et sted man kan vælve over ende og raute uten at noen merker seg så veldig med det, annet en å pusle og gjøre det komfortabelt for en slagen kriger. Takk Mams og høvding!Løøøve!!

Det er snart helg - og det gleder jeg meg veldig til. Da skal jeg heles, pleies litt og fylles av ro...og drikke VIN! Med en Nordlenning. Det må jo bli bra!

Jeg tar meg selv i å kikke meg rundt hele tiden, se og observere. Hvem er pene, hvorfor? Hvem har utstråling, hva gjør mennesker vakre? Det er ikke ensbetydende å være slank og samtidig være vakker. Jeg har alltid fått høre at "du hadde vært så pen du, bare du var slankere". Og da tenker jeg at målet er ikke å bli så innmari slank, Ikke for å bli vakrere.

Målet er å bli frisk, få en god helse, et godt meningsfyllt liv for meg og min sønn og de jeg deler hverdagen med og de gode stundene, jeg ønsker å ha det godt i kroppen min, og jeg ønsker meg en skjønnhet som stråler innenfra fordi jeg har funnet roen, gleden over livet - jeg ønsker meg den skjønnheten som stråler fra et menneske som har det godt. Et menneske som er godt. Jeg så en kraftig chubby kar i dag, han var så blid, tøff, trygg, flott - og jeg fikk lyst til å gå bort til han å si: "Hold på den vaskeballen- den kler deg."

Så for å sammenfatte det hele: jeg er redd for å bli tynn og stygg uten utstråling. Jeg er litt redd for å miste det som har vært meg så lenge. Klarer det å henge med i svingene?

Hvordan kan det ha seg at jeg etter 6 dager på vann og suppe ikke har gått ned ET GRAM i vekt???? Er det mulig...disse faens kiloene vil ikke av.

"Her har vi klamret oss fast i alle år, holdt rundt deg, vokst oss store og sterke, polstret og beskyttet deg, vernet om deg har vi gjort, og så skal vi liksom bare tre av? Nei Pedersen, da må du tro om igjen. Gi oss vann, gi oss suppe, vi suger det til oss og omformer det til fett og sukker som han derre fyren lagde vann til vin. Miraklenes tid er ikke over! Vi er kommet for å BLI!!!!!

SUKK.....Tolmodighet er visst ikke min sterkeste side....

Laurdag....jeg nyter en kaffekopp....og ei kalkpille. Fortreffelig kombinasjon av natur mot natur, smeltet sammen i en ikke helt heldig symbiotisk smaksopplevelse. Jeg har ellers svelget meg gjennom dagens første dose av vitaminer, mineraler og medusiner, og nå er det jo ikke plass til frokost.

Men hva gjør vel det, jeg lener meg til en skikkelig bra røverhistorie jeg fikk fortalt av min venninne Ingunn som kunne fortelle at hennes søster i England som driver i helsekostbransjen hadde truffet på en kvinne som påsto at mat var for pyser. Man trang slett ikke å spise, all den næring man trenger er i lufta, så det er bare å ta dype åndedrag og kjenne hvor godt det er! Ironisk nok er dama gift med en kokk...Hvor lenge, spør jeg meg.

Jeg får sitte her å puste inn litt næring en halvtimes tid, så kanskje jeg får plass til litt deilig havrevelling....(Jeg kaller det det, men egentlig er det jo bare tapetlim). Arvingen min mener at han kanskje skal bli Doktor istedenfor Baker, så han fikk tilbud om å sette sprøyta med blodfortynnende på mor si. For å si det sånn så sitter han nu litt blek i sofaen og foretar noen nye karrierevurderinger...... God formiddag!

PLANEN var å oppdatere bloggen på sykehuset, men det tar på å bli skjært i, så Pedersen lå rett og slett "nede", totalt ute av drift. Kort oppsummert så gikk det hele bra, men jeg vet altså ikke om jeg har lyst til å bli skjært i på en stund. Selv om kirurgen helt klart er det mest facinerende autoritære og "jeg er så inn i helvete trygg på at jeg er best på det jeg driver med" mennesket jeg noensinne har vært borti. Og da er det jo bare å la det stå til. Men au....så ekkelt etterpå! Og hvorfor kunne hun ikke lobotomert meg i samme slengen? Jeg mener, jeg ser mat, jeg lukter mat, jeg vil ha mat, men kan jeg? Nei...... Så det begynner å blinke på lystavla det noen har prøvd å fortelle meg: "det er ikke bare å ta den operasjonen og tro at spiseprobemet er løst for evig ettertid. Huet ditt må du fikse selv". Men det skal vel gå på et vis. Akkurat nå er jeg mest bekymret for den andre enden-som regelmessig må fyres opp av halvkilos store rumpedrops som tar helt knekken på meg. Vi skal ikke gå i detaj - men noen burde kanskje fortelle om følgende på operasjonsskolen: 1: Magen blåses opp av gass under en kikkhullsoperasjon. 2: Gassen skal ut. 3:Medisiner må taes i stikkpilleform. 4: De skal etterhvert på en måte også ut. 5: Kan noen fortelle mannen i grå joggebukse at han hadde "svetteringer" i joggebukserumpa si??? Ekle bilder på netthinna? Sorry.... For å spre litt glede en fredagskveld har jeg lastet opp et bilde av mine smukke ben iført "Over knee" støttestrømper og plastsokker. Beklager at jeg ikke fikk med den lekkre nettingtrusa de fikk lurt på meg...

Dagen i dag har jeg tilbragt på sofaen med min venninne Ingunn - i total sløvhet og deilig apati med unger som har lekt og spilt i fri dressur lykkelige over mødrenes fraværenhet. To filmer har vi "jobbet" oss gjennom i vintersol mykt filtrert gjennom lingardiner. "Hairspray"- en deilig feelgood med John Travolta som overvektig 6o'tallshusmor, og "Mirakel" en søt og deilig film om kjærlighet....Det er mulig vi døste av, og at denne erindringen er en drøm: Under første filmen kommer Willem innom, rydder og vasker kjøkkenet, koker kaffe og forsvinner. Neste film har såvidt begynnt før usannsynlighetene bare fortsetter: Willem kommer tilbake og lager middag. Hjemmelagede kjøttkaker. Med hjemmelaget saus og hjemmelaget ertestuing. Den er akkurat ferdig når filmen slutter. For et deilig sammentreff....Men det var faktisk ingen drøm. Jeg HAR så deilige venner. Jeg kjenner en så fantastisk mann. Takk Willem! Dagen før dagen ble GOD!!!!! (Men hva vil doktormannen si når han finner kjøttkaker, saus og ertestuing i masseposen????) (For uinvidde så er denne fantastiske mannen Willem min venninne Ingunn sin mann)

Fru mye vil ha mer.....et lite stykke pai og et glass rødvin i går kveld, og jeg glemmer alt jeg har forsøkt å mobilisere av lystige tanker om Ryvita, magerost og paprika. Jeg har slett ikke lyst på knekkebrød til frokost. JEG VIL HA MERE PAI!!!!!! Jeg sitter her i sofaen med armene i kors og skuler på og knurrer til kjøleskapet og kjenner at jeg er SUR. Og ikke prøv å få meg i bedre humør. Med mindre det er med ei diger sjokoladekake og en dobbel kaffe latte med hasselnøttsirup og krem. SÅ!

Jeg kjenner at panikken er i ferd med å ta meg...ikke fordi jeg er så redd for operasjonen, men fordi jeg føler at jeg ikke har vært flink nok i forkant. Men jeg har gjort så godt jeg har kunnet med utgangspunkt i den korte tidsfristen jeg har. 2 1/2 uke på å gå ned mest mulig i vekt....Hele systemet mitt er i vrangvilje mot dette torturregimet av vektreduksjon jeg har hatt hengende over meg siden barndommen. Slankekurer, evinnelige slankekurer med sug, smerte, lengsel og tårer. Og vinninga som går opp i spinninga. Derfor er det så vanskelig å få psyken min til å skjønne at dette ikke er enda en av disse ubrukelige kurene som bare flytter bodymassindexen enda nærmere nederlaget. Det sitter i hodet, det sitter i hodet, det sitter i hodet. Jeg vil gi opp. Jeg vil hengi meg til nytelse, sanselig smak og duft som forfører smaksløkene mine og smeller dem på tjukka, bokstavelig talt. Jeg vil spise. Nei, jeg vil ETE. Gi meg Italiensk is, gi meg Creme Brulé, gi meg Pasta Carbonara, en fyldig viltgryte, italiensk pizza....en fyldig rødvin....eller rett og slett bare en Ryvita med magerost. Takk og farvel. Over og ut. (Men i kveld SKAL jeg faktisk spise og nyte - om ikke i store mengder, så litt. En gravøl og litt pai og en cigg med Marit. Et siste lite deilig måltid før flytende føde overtar tarmsystemet mitt og gjør det bevisstløst.)

Introduksjon

Jeg er verdensmester i å dyrke mine unnskyldninger. Og meget flink i min streben etter å holde dem ved like. Unnskyldningene mine holder myten om meg selv i live - og hele min identitet ligger i min overvekt.
Unnskyldningene kan jeg konfrontere – jeg kan komme vrangforestillingene til livs. Jeg kan fornuftig og reflektert skille det lure fra det mindre lure, jeg forstår sammenhengen mellom handlig og konsekvens. Jeg VET hva som er bra for meg. Det er kanskje det verste, at jeg vet det så inderlig vel. Og at andre vet at jeg vet. Men allikevel vandrer jeg rundt på jorden med meg selv som en kanonkule i lenke rundt mitt eget ben. Fanget av meg selv, i meg selv.
Det handler ikke om opplysning og kunnskap. Det handler ikke om vilje. Det handler egentlig ikke så mye om motivasjon heller, men om uroen som gjør at motivasjonen aldri holder langt nok. Uroen som gjør at alle små fragmenter av hverdagen blir hengende i løse lufta. Uroen som gjør at en ting blir påbegynt før det forrige er avsluttet. Uroen som gjør at jeg ikke klarer å ta tak før alt rundt meg er satt i system – en oppgave som synes umulig. Uroen som gjør at jeg må legge meg ned fordi jeg ikke klarer å stå oppreist med hodet i himmelen. Uroen som gjør at jeg springer foran meg selv, men bak alle andre. Uroen som gjør meg usikker og redd, og i tvil om jeg kan klare noe som helst. Uroen som gjør at andre synes jeg er vimsete, distré og sjarmerende, men som lager mitt eget bilde av meg selv til en formløs klump uten vilje, mål og retning. Eller med altfor mye vilje, og altfor mange retninger. Uroen som blir brukt på å gjøre noe for andre, skape glede, skape NOE, for å avlede oppmerksomheten bort fra meg selv. Uroen som gir energi til å sette i gang prosjekter jeg aldri klarer å føre i havn. Uroen som gjør at noen ser på meg som upålitelig, og smerten det medfører. Uroen som døyves med mat. Men nå er det slutt….nå skal kiloene altså vekk, men forsvinner uroen? Forsvinner JEG?
Det er 3 dager igjen - følg med på reisen.....