mandag 8. mars 2010


Jeg må si at jeg med en viss ydmyk forundring gleder meg over alle de positive tilbakemeldingene jeg får på bloggingen min. Jeg koser meg stort over endelig å ha funnet en arena som passer meg og min utrykksform utmerket (samt mine sterke tendenser til tidvis latskap og manglende utholdenhet) - uforpliktende tilbakelente skråblikk, men ikke helt uten alvor. Jeg kan skrive det jeg vil, når jeg vil, det er ingen som forventer noe, intet skal presteres eller leveres. Det skal bare gjøres når det passer MEG. Det meste annet i hverdagen skal jo gjøres når det passer alle andre. Imidlertid er det ikke helt uten påholden penn jeg får utløp for mitt behov for å eksponere meg.(For jeg må jo være ærlig å si at hvis ikke det hadde gledet meg og glødet i meg det enkle faktum at jeg liker å bli sett - bli lest - så hadde jeg funnet på andre måter å markere meg på.)Vil vi ikke alle bli sett? Bli lagt merke til, om enn bare litt? Det er ikke alle unnt å oppleve "15 minutes of fame", men her i mitt lille Bloggunivers har jeg hovedrollen og scenografien 24/7. Men det finnes fallgruber - for hva skal skrives, og hva skal for evig ligge kun i pennen som et lett trykk uten spor? Hvis man skal formidle noe som betyr noe må man by på seg selv. Det er kan hende ikke alltid like vakkert, men det er ikke viktig så lenge det er sant. Utfordringen for min del koker ned til å klare å være personlig uten å være privat....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar