Vann - så enkelt, og så vanskelig! Regnestykket kan jo umulig gå opp - 2 liter vann om dagen skal inn. Jeg får ned max en dl. av gangen - og da snakker vi maks før det bokstavelig talt renner over. Og så skal det spises lite og ofte, men jeg kan ikke spise og drikke samtidig, det blir kaos altså... Er det noen som fatter at denne dama er litt travel?? Kanskje jeg skulle farte til Sverige å kjøpe meg en sånn øl-caps, de er jo så lekre, den kan kanskje sikre et relativt jevnt tilsig - det blir jo nesten som en sånn intravenøstralle....

Og jeg som er SÅ til de grader kaffeavhengig - Malabar er og blir MalaVAR - har bare droppet det - det er jo for f...ikke plass på toppen av det hele. Og min elskede Farris har jeg måttet avslutte et langt og kjært forhold til. Får jeg i meg kullsyre koker jeg over som en liten vulkan!

Men til helgen skal jeg legge hele regnestykket til side og satse på å omgjøre en gammel teori: Jeg setter min lit til at den vinen jeg planlegger å innta blir til vann.

Jeg har ingen festlige oppdateringer å komme med i dag - har vært litt slakk, ikke flink med vann. Hodet er tregt også - prøvde meg på en treningsøkt men fettcellene skreik etter noen minutter og begikk mytteri sammen med musklene. For å gjøre en lang historie kort havnet jeg på sofaen hos mine kjære foreldre. Godt å ha et sted man kan vælve over ende og raute uten at noen merker seg så veldig med det, annet en å pusle og gjøre det komfortabelt for en slagen kriger. Takk Mams og høvding!Løøøve!!

Det er snart helg - og det gleder jeg meg veldig til. Da skal jeg heles, pleies litt og fylles av ro...og drikke VIN! Med en Nordlenning. Det må jo bli bra!

Jeg tar meg selv i å kikke meg rundt hele tiden, se og observere. Hvem er pene, hvorfor? Hvem har utstråling, hva gjør mennesker vakre? Det er ikke ensbetydende å være slank og samtidig være vakker. Jeg har alltid fått høre at "du hadde vært så pen du, bare du var slankere". Og da tenker jeg at målet er ikke å bli så innmari slank, Ikke for å bli vakrere.

Målet er å bli frisk, få en god helse, et godt meningsfyllt liv for meg og min sønn og de jeg deler hverdagen med og de gode stundene, jeg ønsker å ha det godt i kroppen min, og jeg ønsker meg en skjønnhet som stråler innenfra fordi jeg har funnet roen, gleden over livet - jeg ønsker meg den skjønnheten som stråler fra et menneske som har det godt. Et menneske som er godt. Jeg så en kraftig chubby kar i dag, han var så blid, tøff, trygg, flott - og jeg fikk lyst til å gå bort til han å si: "Hold på den vaskeballen- den kler deg."

Så for å sammenfatte det hele: jeg er redd for å bli tynn og stygg uten utstråling. Jeg er litt redd for å miste det som har vært meg så lenge. Klarer det å henge med i svingene?

Hvordan kan det ha seg at jeg etter 6 dager på vann og suppe ikke har gått ned ET GRAM i vekt???? Er det mulig...disse faens kiloene vil ikke av.

"Her har vi klamret oss fast i alle år, holdt rundt deg, vokst oss store og sterke, polstret og beskyttet deg, vernet om deg har vi gjort, og så skal vi liksom bare tre av? Nei Pedersen, da må du tro om igjen. Gi oss vann, gi oss suppe, vi suger det til oss og omformer det til fett og sukker som han derre fyren lagde vann til vin. Miraklenes tid er ikke over! Vi er kommet for å BLI!!!!!

SUKK.....Tolmodighet er visst ikke min sterkeste side....

Laurdag....jeg nyter en kaffekopp....og ei kalkpille. Fortreffelig kombinasjon av natur mot natur, smeltet sammen i en ikke helt heldig symbiotisk smaksopplevelse. Jeg har ellers svelget meg gjennom dagens første dose av vitaminer, mineraler og medusiner, og nå er det jo ikke plass til frokost.

Men hva gjør vel det, jeg lener meg til en skikkelig bra røverhistorie jeg fikk fortalt av min venninne Ingunn som kunne fortelle at hennes søster i England som driver i helsekostbransjen hadde truffet på en kvinne som påsto at mat var for pyser. Man trang slett ikke å spise, all den næring man trenger er i lufta, så det er bare å ta dype åndedrag og kjenne hvor godt det er! Ironisk nok er dama gift med en kokk...Hvor lenge, spør jeg meg.

Jeg får sitte her å puste inn litt næring en halvtimes tid, så kanskje jeg får plass til litt deilig havrevelling....(Jeg kaller det det, men egentlig er det jo bare tapetlim). Arvingen min mener at han kanskje skal bli Doktor istedenfor Baker, så han fikk tilbud om å sette sprøyta med blodfortynnende på mor si. For å si det sånn så sitter han nu litt blek i sofaen og foretar noen nye karrierevurderinger...... God formiddag!

PLANEN var å oppdatere bloggen på sykehuset, men det tar på å bli skjært i, så Pedersen lå rett og slett "nede", totalt ute av drift. Kort oppsummert så gikk det hele bra, men jeg vet altså ikke om jeg har lyst til å bli skjært i på en stund. Selv om kirurgen helt klart er det mest facinerende autoritære og "jeg er så inn i helvete trygg på at jeg er best på det jeg driver med" mennesket jeg noensinne har vært borti. Og da er det jo bare å la det stå til. Men au....så ekkelt etterpå! Og hvorfor kunne hun ikke lobotomert meg i samme slengen? Jeg mener, jeg ser mat, jeg lukter mat, jeg vil ha mat, men kan jeg? Nei...... Så det begynner å blinke på lystavla det noen har prøvd å fortelle meg: "det er ikke bare å ta den operasjonen og tro at spiseprobemet er løst for evig ettertid. Huet ditt må du fikse selv". Men det skal vel gå på et vis. Akkurat nå er jeg mest bekymret for den andre enden-som regelmessig må fyres opp av halvkilos store rumpedrops som tar helt knekken på meg. Vi skal ikke gå i detaj - men noen burde kanskje fortelle om følgende på operasjonsskolen: 1: Magen blåses opp av gass under en kikkhullsoperasjon. 2: Gassen skal ut. 3:Medisiner må taes i stikkpilleform. 4: De skal etterhvert på en måte også ut. 5: Kan noen fortelle mannen i grå joggebukse at han hadde "svetteringer" i joggebukserumpa si??? Ekle bilder på netthinna? Sorry.... For å spre litt glede en fredagskveld har jeg lastet opp et bilde av mine smukke ben iført "Over knee" støttestrømper og plastsokker. Beklager at jeg ikke fikk med den lekkre nettingtrusa de fikk lurt på meg...

Dagen i dag har jeg tilbragt på sofaen med min venninne Ingunn - i total sløvhet og deilig apati med unger som har lekt og spilt i fri dressur lykkelige over mødrenes fraværenhet. To filmer har vi "jobbet" oss gjennom i vintersol mykt filtrert gjennom lingardiner. "Hairspray"- en deilig feelgood med John Travolta som overvektig 6o'tallshusmor, og "Mirakel" en søt og deilig film om kjærlighet....Det er mulig vi døste av, og at denne erindringen er en drøm: Under første filmen kommer Willem innom, rydder og vasker kjøkkenet, koker kaffe og forsvinner. Neste film har såvidt begynnt før usannsynlighetene bare fortsetter: Willem kommer tilbake og lager middag. Hjemmelagede kjøttkaker. Med hjemmelaget saus og hjemmelaget ertestuing. Den er akkurat ferdig når filmen slutter. For et deilig sammentreff....Men det var faktisk ingen drøm. Jeg HAR så deilige venner. Jeg kjenner en så fantastisk mann. Takk Willem! Dagen før dagen ble GOD!!!!! (Men hva vil doktormannen si når han finner kjøttkaker, saus og ertestuing i masseposen????) (For uinvidde så er denne fantastiske mannen Willem min venninne Ingunn sin mann)

Fru mye vil ha mer.....et lite stykke pai og et glass rødvin i går kveld, og jeg glemmer alt jeg har forsøkt å mobilisere av lystige tanker om Ryvita, magerost og paprika. Jeg har slett ikke lyst på knekkebrød til frokost. JEG VIL HA MERE PAI!!!!!! Jeg sitter her i sofaen med armene i kors og skuler på og knurrer til kjøleskapet og kjenner at jeg er SUR. Og ikke prøv å få meg i bedre humør. Med mindre det er med ei diger sjokoladekake og en dobbel kaffe latte med hasselnøttsirup og krem. SÅ!

Jeg kjenner at panikken er i ferd med å ta meg...ikke fordi jeg er så redd for operasjonen, men fordi jeg føler at jeg ikke har vært flink nok i forkant. Men jeg har gjort så godt jeg har kunnet med utgangspunkt i den korte tidsfristen jeg har. 2 1/2 uke på å gå ned mest mulig i vekt....Hele systemet mitt er i vrangvilje mot dette torturregimet av vektreduksjon jeg har hatt hengende over meg siden barndommen. Slankekurer, evinnelige slankekurer med sug, smerte, lengsel og tårer. Og vinninga som går opp i spinninga. Derfor er det så vanskelig å få psyken min til å skjønne at dette ikke er enda en av disse ubrukelige kurene som bare flytter bodymassindexen enda nærmere nederlaget. Det sitter i hodet, det sitter i hodet, det sitter i hodet. Jeg vil gi opp. Jeg vil hengi meg til nytelse, sanselig smak og duft som forfører smaksløkene mine og smeller dem på tjukka, bokstavelig talt. Jeg vil spise. Nei, jeg vil ETE. Gi meg Italiensk is, gi meg Creme Brulé, gi meg Pasta Carbonara, en fyldig viltgryte, italiensk pizza....en fyldig rødvin....eller rett og slett bare en Ryvita med magerost. Takk og farvel. Over og ut. (Men i kveld SKAL jeg faktisk spise og nyte - om ikke i store mengder, så litt. En gravøl og litt pai og en cigg med Marit. Et siste lite deilig måltid før flytende føde overtar tarmsystemet mitt og gjør det bevisstløst.)

Introduksjon

Jeg er verdensmester i å dyrke mine unnskyldninger. Og meget flink i min streben etter å holde dem ved like. Unnskyldningene mine holder myten om meg selv i live - og hele min identitet ligger i min overvekt.
Unnskyldningene kan jeg konfrontere – jeg kan komme vrangforestillingene til livs. Jeg kan fornuftig og reflektert skille det lure fra det mindre lure, jeg forstår sammenhengen mellom handlig og konsekvens. Jeg VET hva som er bra for meg. Det er kanskje det verste, at jeg vet det så inderlig vel. Og at andre vet at jeg vet. Men allikevel vandrer jeg rundt på jorden med meg selv som en kanonkule i lenke rundt mitt eget ben. Fanget av meg selv, i meg selv.
Det handler ikke om opplysning og kunnskap. Det handler ikke om vilje. Det handler egentlig ikke så mye om motivasjon heller, men om uroen som gjør at motivasjonen aldri holder langt nok. Uroen som gjør at alle små fragmenter av hverdagen blir hengende i løse lufta. Uroen som gjør at en ting blir påbegynt før det forrige er avsluttet. Uroen som gjør at jeg ikke klarer å ta tak før alt rundt meg er satt i system – en oppgave som synes umulig. Uroen som gjør at jeg må legge meg ned fordi jeg ikke klarer å stå oppreist med hodet i himmelen. Uroen som gjør at jeg springer foran meg selv, men bak alle andre. Uroen som gjør meg usikker og redd, og i tvil om jeg kan klare noe som helst. Uroen som gjør at andre synes jeg er vimsete, distré og sjarmerende, men som lager mitt eget bilde av meg selv til en formløs klump uten vilje, mål og retning. Eller med altfor mye vilje, og altfor mange retninger. Uroen som blir brukt på å gjøre noe for andre, skape glede, skape NOE, for å avlede oppmerksomheten bort fra meg selv. Uroen som gir energi til å sette i gang prosjekter jeg aldri klarer å føre i havn. Uroen som gjør at noen ser på meg som upålitelig, og smerten det medfører. Uroen som døyves med mat. Men nå er det slutt….nå skal kiloene altså vekk, men forsvinner uroen? Forsvinner JEG?
Det er 3 dager igjen - følg med på reisen.....