Introduksjon

Jeg er verdensmester i å dyrke mine unnskyldninger. Og meget flink i min streben etter å holde dem ved like. Unnskyldningene mine holder myten om meg selv i live - og hele min identitet ligger i min overvekt.
Unnskyldningene kan jeg konfrontere – jeg kan komme vrangforestillingene til livs. Jeg kan fornuftig og reflektert skille det lure fra det mindre lure, jeg forstår sammenhengen mellom handlig og konsekvens. Jeg VET hva som er bra for meg. Det er kanskje det verste, at jeg vet det så inderlig vel. Og at andre vet at jeg vet. Men allikevel vandrer jeg rundt på jorden med meg selv som en kanonkule i lenke rundt mitt eget ben. Fanget av meg selv, i meg selv.
Det handler ikke om opplysning og kunnskap. Det handler ikke om vilje. Det handler egentlig ikke så mye om motivasjon heller, men om uroen som gjør at motivasjonen aldri holder langt nok. Uroen som gjør at alle små fragmenter av hverdagen blir hengende i løse lufta. Uroen som gjør at en ting blir påbegynt før det forrige er avsluttet. Uroen som gjør at jeg ikke klarer å ta tak før alt rundt meg er satt i system – en oppgave som synes umulig. Uroen som gjør at jeg må legge meg ned fordi jeg ikke klarer å stå oppreist med hodet i himmelen. Uroen som gjør at jeg springer foran meg selv, men bak alle andre. Uroen som gjør meg usikker og redd, og i tvil om jeg kan klare noe som helst. Uroen som gjør at andre synes jeg er vimsete, distré og sjarmerende, men som lager mitt eget bilde av meg selv til en formløs klump uten vilje, mål og retning. Eller med altfor mye vilje, og altfor mange retninger. Uroen som blir brukt på å gjøre noe for andre, skape glede, skape NOE, for å avlede oppmerksomheten bort fra meg selv. Uroen som gir energi til å sette i gang prosjekter jeg aldri klarer å føre i havn. Uroen som gjør at noen ser på meg som upålitelig, og smerten det medfører. Uroen som døyves med mat. Men nå er det slutt….nå skal kiloene altså vekk, men forsvinner uroen? Forsvinner JEG?
Det er 3 dager igjen - følg med på reisen.....