MAN GÅR PÅ EN ØØØØØRLITEN SMELL ELLER TO....(Eller "Fjolls til fjells" om du vil!)
God aften venner! Man har altså vært til fjells, borte fra hverdagens trygge og kjente faciliteter - noe som kan være en nervepirrende opplevelse for en som har det litt uforutsigbart med enkelte hverdagslige og nødvendige "gjøremål". Men jeg kan fortelle at faciliteter av alle slag fort ble glemt når hyttekosen for alvor ség på oss.

Men hva er det som trekker i norske kvinner og menn og får oss til å kjøre timesvis på dårlig føre for å ankomme fire vegger og tak uten strøm, sanitæranlegg, vann eller betjening? Som får oss til å tilbringe dager på skranglete pinnestoler og i enkle hyttemøbler og dårlige senger? Som frivillig får oss til å oppsøke innlosjering med inneteperatur på -6 grader og frostrøyk som fra fabrikkpipene i Sibir? Hva er det som får oss til å vasse i sne til livet med tung bør, sprengfyre med ved i timesvis for å oppnå normaltemperatur, hente snø for å få noe som ligner vann til kaffen eller sitte på en toalettring så kald at det er fare for at den blir der bak?? For så å krype under dyna fordi vi er slått ut av det hele når ungene går og legger seg kl 22??

For min gode venninne Marit og min sin del er saken klar: Vi simpelten elsker denne formen for rotnorsk galskap, og sjarmen ved det hele. Men hvis man ikke har på seg "eventyrbriller" og ser sjarmen og gleden i det små, og ikke leser gløden og lykken i barneøyne over at de voksne er rolige og tilstede i enkelheten kan man like gjerne bli hjemme og kose seg med alle de multifunksjonelle aparatene sine. Eller sitte der i luksushyttene sine og varme Grandiosa i en elektrisk komfyr. Men for oss er det helt klart "less is more" som gjelder ( Selv om ingen av oss har noe imot å henfalle til luksus, men alt til sin tid) Og man koser seg så innmari mye mer med det lille man har når forholdene er litt enkle!

Og her kommer jeg altså med nedslått blikk og litt sent inn på dagens egentlige tema: Kooose seg....Hvorfor var det ingen på operasjonsskolen som fortalte hvor lett det er å glemme at man er operert når det har gått en stund? Litt potetgull her, litt sjokolade der, litt vin, et glass til, litt mer potetgull, en whisky for dagens arbeid....akkurat slik det pleier på tur med gode venner. Men oi, hva skjedde med frøken Pedersen? Jo det skal jeg berette: Frøken Pedersen havnet i særdeles tett og nær omgang med sofaen hvor hun ble observert jamrende til både de øvre og nedre makter i en halvtime. Fagpersoner kaller det Dumping. Jeg kaller det bare DUM.

Og det er lett å fortsette å være både glemsk og dum når man ikke lar seg stoppe av enkle kår når mat som hjemmelagde kjøttboller og pasta, indisk gryte og nan brød skal trylles frem....og skylles ned.....Vi ble riktig godt kjent med hverandre, hyttesofaen og jeg....Men jeg satser på at jeg lærer etterhvert. For vel hjemme igjen kan jeg love at det skal bli lenge til neste smell. (Who am I kidding???)

I morgen begynner enda et nytt kapittel, da skal jeg testes for alvor: Arbeidslivet begynner, og hverdagen skal liksom bli som før. Vil den bli det? Og hvordan vil det bli å møte kollegaer og ikke minst elever - 16 kilo lettere enn de så meg før jul? Jeg møter så mange ulike reaksjoner på at jeg har tatt denne operasjonen, de fleste er positive, men noen har et snev av noe udefinerbart negativt over seg, noen later som de ikke ser det, noen vil ikke forholde seg til det i det hele tatt - noen synes det er juks... hvordan skal jeg møte alt dette? Jeg har selv valgt å sette meg i en posisjon hvor jeg synliggjør meg selv og min prosess, det er jo ikke til å unngå - men den er og blir MIN, og det kan ingen ta fra meg!