MAN GÅR PÅ EN ØØØØØRLITEN SMELL ELLER TO....(Eller "Fjolls til fjells" om du vil!)
God aften venner! Man har altså vært til fjells, borte fra hverdagens trygge og kjente faciliteter - noe som kan være en nervepirrende opplevelse for en som har det litt uforutsigbart med enkelte hverdagslige og nødvendige "gjøremål". Men jeg kan fortelle at faciliteter av alle slag fort ble glemt når hyttekosen for alvor ség på oss.

Men hva er det som trekker i norske kvinner og menn og får oss til å kjøre timesvis på dårlig føre for å ankomme fire vegger og tak uten strøm, sanitæranlegg, vann eller betjening? Som får oss til å tilbringe dager på skranglete pinnestoler og i enkle hyttemøbler og dårlige senger? Som frivillig får oss til å oppsøke innlosjering med inneteperatur på -6 grader og frostrøyk som fra fabrikkpipene i Sibir? Hva er det som får oss til å vasse i sne til livet med tung bør, sprengfyre med ved i timesvis for å oppnå normaltemperatur, hente snø for å få noe som ligner vann til kaffen eller sitte på en toalettring så kald at det er fare for at den blir der bak?? For så å krype under dyna fordi vi er slått ut av det hele når ungene går og legger seg kl 22??

For min gode venninne Marit og min sin del er saken klar: Vi simpelten elsker denne formen for rotnorsk galskap, og sjarmen ved det hele. Men hvis man ikke har på seg "eventyrbriller" og ser sjarmen og gleden i det små, og ikke leser gløden og lykken i barneøyne over at de voksne er rolige og tilstede i enkelheten kan man like gjerne bli hjemme og kose seg med alle de multifunksjonelle aparatene sine. Eller sitte der i luksushyttene sine og varme Grandiosa i en elektrisk komfyr. Men for oss er det helt klart "less is more" som gjelder ( Selv om ingen av oss har noe imot å henfalle til luksus, men alt til sin tid) Og man koser seg så innmari mye mer med det lille man har når forholdene er litt enkle!

Og her kommer jeg altså med nedslått blikk og litt sent inn på dagens egentlige tema: Kooose seg....Hvorfor var det ingen på operasjonsskolen som fortalte hvor lett det er å glemme at man er operert når det har gått en stund? Litt potetgull her, litt sjokolade der, litt vin, et glass til, litt mer potetgull, en whisky for dagens arbeid....akkurat slik det pleier på tur med gode venner. Men oi, hva skjedde med frøken Pedersen? Jo det skal jeg berette: Frøken Pedersen havnet i særdeles tett og nær omgang med sofaen hvor hun ble observert jamrende til både de øvre og nedre makter i en halvtime. Fagpersoner kaller det Dumping. Jeg kaller det bare DUM.

Og det er lett å fortsette å være både glemsk og dum når man ikke lar seg stoppe av enkle kår når mat som hjemmelagde kjøttboller og pasta, indisk gryte og nan brød skal trylles frem....og skylles ned.....Vi ble riktig godt kjent med hverandre, hyttesofaen og jeg....Men jeg satser på at jeg lærer etterhvert. For vel hjemme igjen kan jeg love at det skal bli lenge til neste smell. (Who am I kidding???)

I morgen begynner enda et nytt kapittel, da skal jeg testes for alvor: Arbeidslivet begynner, og hverdagen skal liksom bli som før. Vil den bli det? Og hvordan vil det bli å møte kollegaer og ikke minst elever - 16 kilo lettere enn de så meg før jul? Jeg møter så mange ulike reaksjoner på at jeg har tatt denne operasjonen, de fleste er positive, men noen har et snev av noe udefinerbart negativt over seg, noen later som de ikke ser det, noen vil ikke forholde seg til det i det hele tatt - noen synes det er juks... hvordan skal jeg møte alt dette? Jeg har selv valgt å sette meg i en posisjon hvor jeg synliggjør meg selv og min prosess, det er jo ikke til å unngå - men den er og blir MIN, og det kan ingen ta fra meg!

Akk så lite oppfriskende, men glemte man Polet, så glemte man polet. Og siden det er ferie og vi drar av sted til fjells i morgen tenkte jeg at jeg skulle gjøre pakkingen litt hyggeligere med noe "mildt" befriende. Les: Alkohol. Som tidligere nevnt er nylig gastric bypassopererte + kullsyre en lite lekker kombinasjon - jeg er riktignok alene og kan rape når jeg må, men det er ikke akkurat oppbyggende for min feminine identitet. Løsningen er å slå ut kullsyra. Men dødt øl???? Neeeeeeeeeeei. Nei,nei og nei. Så jeg sitter altså her med en heldød Cider uten sukker. Det hyggelige er jo at det holder med en boks. Det holder i massevis, både på den ene og andre måten!

Jeg har hørt at opererte har fått et noe lettbent forhold til alkohol, noen blir lynende intelligente og sinnsykt sjarmerende bare av å lukte på korken. På bildet over illustreres hva som skjedde med undertegnede første gangen hun gjorde litt mer enn å lukte på korken. Man fikk kløften målt av en halvgal kvinne fra TrøndelagsLarvik. Men nedtegnelser skal gjøres, og jeg stiller min kropp til rådighet for den empiriske forskningen. Det hører jo til med et visst "nedsig" av visse kroppsdeler, og jeg regner med å bli målt på nytt ved neste besøk for å holde koll på gangen i det hele. Noen hevder at jeg kommer til å ende opp med plutoører og flaggermus. Det skal isåfall IKKE måles.

Er det mulig??? Hvordan kan det ha seg at man setter av sted til "nærbutikken" (les Polet)for så å glemme sitt egentlige ærend? Sånn går det når man tar med sin kjære mor på adspredelse. Man havner på café og lettere shopping, og vips er viktigere ting ute av sjel og sinn. Og istedenfor å komme hjem med 2 liter Douro returnerte jeg til basen med ca 500 gram grått tekstil i form av en ny topp. Jeg storkoser meg nemlig over å slippe å handle i de grusomme BIG avdelingene (ALDRI mer ekle syntetiske tekstiler med sekkefasong og stygge trykk!!!) - og selv om kirurgen sa "ikke shoppe klær enda" da jeg forlot sykehuset er de ordene bare som et ullent ekko i mine ører..."At det var??" Det skal sies at jeg KUN har kjøpt 4 magre plagg for å ha noe å krympe i, eller som min søte mor sier "Du TRENGER noe for å løfte deg litt nå jenta mi". Full av kloke råd den kvinnen!!!

Forøvrig kan jeg anbefale en tur til cafeen vi var på i dag - "Bare Barrista" er en liten oase for en sann kaffe elsker. I dag fikk jeg servert en dobbel latte med chili, og det var sinnsykt godt! Eller "tilfredsstillende" som frøken Gyldenblom ville sagt. (Etter operasjonen er det jo LITE som gjelder, sånn at man blir veldig opptatt av at det lille man inntar skal være ren nytelse og en sann tilfredstillelse. Det er faktisk slik...)

Nå skal jeg gå og iverksette en tilfredstillende middag bestående av renskåret svinekjøtt og wokgrønnsaker i garlic and sweet chili! Heldigvis har jeg en unge som er vant til både det ene og det andre i matveien, vi snakker jo om gutten som går under navnet "fiskegutten" På Ica og Meny. "Kan ikke jeg værsåsnill å få en fjellørret da mamma, siden det er lørdag???" Sjarmis, my boy.... (En time senere: "Mamma, jeg likte ikke den maten!")

Kjære venner!
Det er jo ikke noe poeng å ha en Blogg hvis den ikke oppdateres jevnlig - men jeg kan bare forsikre dere om venner, at de siste ukene har vært kjedelige i særdeleshet! Man har en prolaps i ryggen, og det har ikke vært NOE festlig å rapportere fra den østfronten. Kort fortalt har jeg tilbrakt et par uker på ryggen uten å kunne røre meg noe særlig, så et par uker på krykker, men så ble jeg lei gitt. Jeg fant ut at skulle jeg komme meg videre opp og ut måtte jeg bryte sirkelen og TRO. Og det fungerte! Og så har man jo en egen fysioterapeut for hånden som har coachet meg gjennom den verste kneika ;-)! Takk!!!!!

Men altså: Jeg har jo ikke kunnet sitte - og uansett hvor mye jeg elsker å skrive er det vanskelig å skrive stående, ihvertfall med innlevelse. Men nu SITTER jeg her som ei gammal kjerring på min oppblåsbare sittepute med en kopp Earl Grey for hånden og skal forsøke å gjenoppta rapporteringen fra min nye hverdag.

Nå har jo jeg en tanke om at denne bloggen skal være relativt fri for synkende vektkurver og BMI, men jeg MÅ jo fortelle at selv trusene mine begynner å bli for store - det er en besnærende opplevelse kan jeg berette - og en smule fortvilende, for det som befinner seg bak truseslarket er foreløpig relativt formløst og med en konsistens jeg liker dårlig. Jeg skulle jo trene denne perioden, men det har også vært ganske umulig, selv om jeg stadig har vært å observere på tredemølla på Tønsberg Velotel med krykker - litt av et syn...litt vektløfting har det blitt, men det blir heller puslete greier. Jeg lengter til dance aerobic, pilates og body pump, men jeg er redd at det foreløpig bare blir Body Dum. Dum, dum, dum!!! Jeg vil virke!!! Sukk....

Men snart er det vår, selv om gradestokken sier noe annet. Jeg gleder meg til å bevege meg ute i naturen, leke og oppdage med Noah. I morgen drar vi på hytta til Marit på Veggli for å leke og oppdage i ei hytte hvor inne temeraturen ikke overstiger ute temperaturen før det har gått to døgn,så innen vi kommer til lørdag har vi vel fått opp varmen....Jeg maser mye om denne vindrikkingen - men hyttetur og vin hører sammen, og det er så gøy å drikke vin nå kan jeg fortelle! Jeg blir kjempesjarmerende etter bare et glass, så jeg har blitt meget økonomisk! Strax skal mamsen på den butikken som heter polet...