Jeg kjenner at panikken er i ferd med å ta meg...ikke fordi jeg er så redd for operasjonen, men fordi jeg føler at jeg ikke har vært flink nok i forkant. Men jeg har gjort så godt jeg har kunnet med utgangspunkt i den korte tidsfristen jeg har. 2 1/2 uke på å gå ned mest mulig i vekt....Hele systemet mitt er i vrangvilje mot dette torturregimet av vektreduksjon jeg har hatt hengende over meg siden barndommen. Slankekurer, evinnelige slankekurer med sug, smerte, lengsel og tårer. Og vinninga som går opp i spinninga. Derfor er det så vanskelig å få psyken min til å skjønne at dette ikke er enda en av disse ubrukelige kurene som bare flytter bodymassindexen enda nærmere nederlaget. Det sitter i hodet, det sitter i hodet, det sitter i hodet. Jeg vil gi opp. Jeg vil hengi meg til nytelse, sanselig smak og duft som forfører smaksløkene mine og smeller dem på tjukka, bokstavelig talt. Jeg vil spise. Nei, jeg vil ETE. Gi meg Italiensk is, gi meg Creme Brulé, gi meg Pasta Carbonara, en fyldig viltgryte, italiensk pizza....en fyldig rødvin....eller rett og slett bare en Ryvita med magerost. Takk og farvel. Over og ut. (Men i kveld SKAL jeg faktisk spise og nyte - om ikke i store mengder, så litt. En gravøl og litt pai og en cigg med Marit. Et siste lite deilig måltid før flytende føde overtar tarmsystemet mitt og gjør det bevisstløst.)