PLANEN var å oppdatere bloggen på sykehuset, men det tar på å bli skjært i, så Pedersen lå rett og slett "nede", totalt ute av drift. Kort oppsummert så gikk det hele bra, men jeg vet altså ikke om jeg har lyst til å bli skjært i på en stund. Selv om kirurgen helt klart er det mest facinerende autoritære og "jeg er så inn i helvete trygg på at jeg er best på det jeg driver med" mennesket jeg noensinne har vært borti. Og da er det jo bare å la det stå til. Men au....så ekkelt etterpå! Og hvorfor kunne hun ikke lobotomert meg i samme slengen? Jeg mener, jeg ser mat, jeg lukter mat, jeg vil ha mat, men kan jeg? Nei...... Så det begynner å blinke på lystavla det noen har prøvd å fortelle meg: "det er ikke bare å ta den operasjonen og tro at spiseprobemet er løst for evig ettertid. Huet ditt må du fikse selv". Men det skal vel gå på et vis. Akkurat nå er jeg mest bekymret for den andre enden-som regelmessig må fyres opp av halvkilos store rumpedrops som tar helt knekken på meg. Vi skal ikke gå i detaj - men noen burde kanskje fortelle om følgende på operasjonsskolen: 1: Magen blåses opp av gass under en kikkhullsoperasjon. 2: Gassen skal ut. 3:Medisiner må taes i stikkpilleform. 4: De skal etterhvert på en måte også ut. 5: Kan noen fortelle mannen i grå joggebukse at han hadde "svetteringer" i joggebukserumpa si??? Ekle bilder på netthinna? Sorry.... For å spre litt glede en fredagskveld har jeg lastet opp et bilde av mine smukke ben iført "Over knee" støttestrømper og plastsokker. Beklager at jeg ikke fikk med den lekkre nettingtrusa de fikk lurt på meg...