Blogge eller ikke blogge....jeg må si at jeg har litt motstridende følelser til sosialskriverier i en tid hvor det å blogge har blitt en "It" ting for de som aldri får sine 15 minutter. Kanskje jeg er i overkant surkjerring nå, men serriøst, som det stadig sies, det får meg til å føle meg litt harry egentlig. Men er det ikke typisk da, at de som før gjorde noe som ikke så mange dreiv med plutselig tar avstand og synes det er harry når det blir et hvermansenfenomen? Nei, jeg hever meg over meg selv jeg og gjør det jeg tross alt liker best å gjøre: Skrive." Vi du værra med så heng på"

For det har seg nemlig sånn at jeg sitter her litt og småhopper fordi jeg har noe å fortelle.... Jeg har nemlig fått det til for første gang. Sånn helt på orntli. Uten at noe revna og sprakk. Uten hyl og skrik og bannskap. Uten snørr, tårer og besvergelser. Men herlighet, snakk om oppskrytt....hva er greia egentlig? Jeg hadde jo sett for meg hvordan det skulle være første gangen, velværefølelsen etterpå, lykken, tilfredsheten. Vissheten om at nå, endelig har JEG også fått det til. Jeg har alltid hata det egentlig, blitt skikkelig barnslig og sur og tenkt etter flere mislykka "angrep" at skal det være på den måten så....jeg har nesten havna i slosskamp på grunn av det hele, håndgemeng, har vært nære på å servere rundt en og annen nesestyver....men har isteden endt opp i et skikkelig basketak med ei strømpebukse, en trikot, en tights eller topp. Et faens plagg som ikke vil på selv om de påstår det. At det passer. Alle!!! "One size fit's all!"

Det gjør ikke det tenk for atte!!! Jeg har motbevist det på trass og høylytt teatralsk som en kvinnelig Marve Fleksnes oftere enn jeg orker å tenke på. Men denne uka kom jeg inn i et plagg hvor det tydelig sto "One size fits all". Jeg er ALLE! Jeg har blitt en av dem! En av flokken, hopen...den gemene hop...gjennomsnittet. Avaridge....The girl next door.....og det er jammen ikke så stas som jeg før hadde drømt om at det aldri kom til å bli....

Så for å komme til saken med en kort oppsummerende konklusjon: 40 kg off. Og ja, one size fits me. Men ellers er alt omtrent ved det samme.... Det var igrunn bare det jeg ville si.... ;-) Og takk for sist...

(og sånn helt, helt til slutt: Jeg drømte jo engang om å lage en skikkelig HAT kampanje mot "one size fits all" klærne. Utsagnet er diskriminerende og villedende! For hvem i helvete er "ALL?" Jeg planla å ta serdeles generende bilder av undertegnede 40 kilo tyngre kun iført en one size strømpebukse... En dramatisk kamp på liv og død med bare et sikkert utkomme: Hevn!!!!) Det er kanskje ikke for sent for hevn??? ;-)

Jeg fikk et tips av min kjære her om dagen at det kunne være en idé å støvsuge vifta på pc'n - det gikk visst så mye greiere med den etterpå. Så effektiv som jeg er om dagen tok jeg tastaturet en omgang også, hvilket resulterte i at jeg nu mangler nogle taster...hehe...har du sett! Komklusjonen er som følger: Lytt gjerne til gode råd, men bruk hodet i tilegg....

Det er det ihvertfall plass til å lime på et par ekstra taster jeg lenge har ønsket meg...

Kjære venner. Det har vært en stund siden mitt siste innlegg, og jeg har sikkert syndet... ;-) Jeg har ikke så mange tilståelser å komme med, men mye har skjedd, det er sikkert. Siden sist har jeg krympet betraktelig, blitt lettere på foten og kjappere i hodet - sistnevnte skal jeg komme tilbake til. Jeg har tilogmed vært blond - et helt døgn. Heldigvis var det ikke mange som fikk det med seg IRL, og DET er jeg glad for. Jeg så ut som en blanding mellom en grevling sent i september og ei russerjaduvet....Ferdigsnakka! Og nei, det er ikke fotodokumentert på noen som helst måte. Når selv min 6 årige sønn så diskret som bare en 6 åring kan forsøkte å formidle sitt syn på sin "nye" mor, var det bare å ringe frisørdamen å skrike "erase and rewind!!!" I følge min næreste venninne er det fremdeles ikke bra nok, men jeg skal ikke gå inn på hennes likefremme uttalelser om min nuværende hårprakt. La oss si det slik: Det blir en tur til...

Sånn ellers nytes sommeren i fulle drag. Jeg tar en time og en dag av gangen og tripper barbent og lett på tå for ikke å lage hull i dagen. Den er så skjør denne sommeren, og man må liste seg innpå så den ikke fyker avgårde. Men jeg fanger litt og litt og tråkler fragmentene av sol, varm vind, myke dufter og dempede lyder sammen til et slørete teppe og tyller meg inn i det.

Lite planer, mye tid,ikke akkurat flust med penger, men mye fantasi og energi. Joda, det skal bli bra dette her!

Jeg sitter og tenker på balanse. På harmoni, på ro, på glede, på kjærlighet, på lykke, på begeistring, på forundring, på håp, på tanke, på følelse, på handling. Jeg prøver å finne en sum. Et svar. En løsning som kan fortelle meg hva som er rett og rimelig av meg å ønske, drømme om, håpe på og lengte etter. Og på om det er samsvar mellom dette og virkeligheten. Og på om drømmen er for stor og virkeligheten for liten eller omvendt….er det en sjanse for at ligningen kan gå opp, eller er det for mange ukjente på den ene eller andre siden?
Balanse. Likevekt. Og tryggheten i det. Og usikkerheten når balansen tipper, om bare litt, over i skyggen på den andre siden. I skyggen er det vanskelig å få øye på detaljene, og konturene, hva er de? Et omriss av noe, men av hva?
Spørsmål uten svar – svar uten strand, følelser i et rom uten tak, uten gulv, uten vegger. Hvem holder fast? Hvem eier og tar vare på, hvem brer over og sier alt går bra?
Hvor lenge til er tiden jeg ikke vet om kommer? Hvor lang er veien hvis jeg må gå den baklengs – og når vet jeg om jeg om jeg er fremme, hjemme?
Balansekunst.
Jeg er ingen ballerina. Jeg har støvler på.

Kjeksdamen slår til igjen!

Bare kort innom for å fortelle om mine husmoderlige utskeielser en tirsdag formiddag....jeg mangler bare en liten transistorradio og et forkle, så hadde jeg følt meg litt sånn 50 talls. Frisk og uthvilt mor står og nynner på kjøkkenet mens hun baker Chocolatechip cookies til arvingen kommer fra skolen....
FOR: Jeg skal på ingen måte slutte med å være bollebakende og vaniljeduftende husmor. Det er mulig jeg står i fare for å bli skranten og slapp i skinn og sinn, men sjela mi skal for alltid forbli god og rund!

Jentene til ei venninne har alltid kalt meg for "kjeksdamen". Det synes jeg er en betegnelse det dufter sukker og kanel av!!! Juni og Tilde: En dag dere kommer fra skolen og minst venter det skal dere finne et spor.............. ;-)

Oppskrift:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/lokalen_pa_nett/1.223584


NÅ: Ut i solen!

Jeg må si at jeg med en viss ydmyk forundring gleder meg over alle de positive tilbakemeldingene jeg får på bloggingen min. Jeg koser meg stort over endelig å ha funnet en arena som passer meg og min utrykksform utmerket (samt mine sterke tendenser til tidvis latskap og manglende utholdenhet) - uforpliktende tilbakelente skråblikk, men ikke helt uten alvor. Jeg kan skrive det jeg vil, når jeg vil, det er ingen som forventer noe, intet skal presteres eller leveres. Det skal bare gjøres når det passer MEG. Det meste annet i hverdagen skal jo gjøres når det passer alle andre. Imidlertid er det ikke helt uten påholden penn jeg får utløp for mitt behov for å eksponere meg.(For jeg må jo være ærlig å si at hvis ikke det hadde gledet meg og glødet i meg det enkle faktum at jeg liker å bli sett - bli lest - så hadde jeg funnet på andre måter å markere meg på.)Vil vi ikke alle bli sett? Bli lagt merke til, om enn bare litt? Det er ikke alle unnt å oppleve "15 minutes of fame", men her i mitt lille Bloggunivers har jeg hovedrollen og scenografien 24/7. Men det finnes fallgruber - for hva skal skrives, og hva skal for evig ligge kun i pennen som et lett trykk uten spor? Hvis man skal formidle noe som betyr noe må man by på seg selv. Det er kan hende ikke alltid like vakkert, men det er ikke viktig så lenge det er sant. Utfordringen for min del koker ned til å klare å være personlig uten å være privat....

Det er noe som ikke fungerer helt som det skal altså...jeg leverte min sønn på skolen og dro rett til butikken for å skaffe til veie rikelig med Rugsprø og Ryvita. Men hva skjer? Jeg kommer hjem UTEN rugsprø og ryvita.....Ikke akkurat ei bombe vil vel invidde hevde, men jeg later som jeg ikke hører det! Jeg trøstedrikker Malabar med helmelk og samme kan det være.

Jeg har fridag, og skal bruke den på trening hadde jeg tenkt. Jeg er bare så lei av den tredemølla altså, men jeg tør ikke bevege meg inn i salen - jeg er redd jeg havner i en eller annen halsbrekkende kroppsformasjon jeg ikke kommer ut av ved egen hjelp. Benet og foten er ikke bra, delvis lammelser i foten gjør at jeg til tider føler meg som en krysning mellom John Cleese og Mr. Bean, ispedd en touch av Bridget Jones etter første daten med mr. Darcy. Gangelaget er markant komisk - og da jeg her om dagen skrudde opp tempoet litt i overkant på mølla var jeg meget takknemlig for at jeg var alene!Jeg ble regelrett feid av banen gitt....

Jeg har engang i tiden følt meg som dronninga av aerobic salen - men akkurat nå er jeg bare ei lita kjeller rotte som piler rundt, redd for å bli sett. Men bare vent, jeg skal få skikk på beingrinda, og da skal jeg danse, danse, danse!!!