Blogge eller ikke blogge....jeg må si at jeg har litt motstridende følelser til sosialskriverier i en tid hvor det å blogge har blitt en "It" ting for de som aldri får sine 15 minutter. Kanskje jeg er i overkant surkjerring nå, men serriøst, som det stadig sies, det får meg til å føle meg litt harry egentlig. Men er det ikke typisk da, at de som før gjorde noe som ikke så mange dreiv med plutselig tar avstand og synes det er harry når det blir et hvermansenfenomen? Nei, jeg hever meg over meg selv jeg og gjør det jeg tross alt liker best å gjøre: Skrive." Vi du værra med så heng på"

For det har seg nemlig sånn at jeg sitter her litt og småhopper fordi jeg har noe å fortelle.... Jeg har nemlig fått det til for første gang. Sånn helt på orntli. Uten at noe revna og sprakk. Uten hyl og skrik og bannskap. Uten snørr, tårer og besvergelser. Men herlighet, snakk om oppskrytt....hva er greia egentlig? Jeg hadde jo sett for meg hvordan det skulle være første gangen, velværefølelsen etterpå, lykken, tilfredsheten. Vissheten om at nå, endelig har JEG også fått det til. Jeg har alltid hata det egentlig, blitt skikkelig barnslig og sur og tenkt etter flere mislykka "angrep" at skal det være på den måten så....jeg har nesten havna i slosskamp på grunn av det hele, håndgemeng, har vært nære på å servere rundt en og annen nesestyver....men har isteden endt opp i et skikkelig basketak med ei strømpebukse, en trikot, en tights eller topp. Et faens plagg som ikke vil på selv om de påstår det. At det passer. Alle!!! "One size fit's all!"

Det gjør ikke det tenk for atte!!! Jeg har motbevist det på trass og høylytt teatralsk som en kvinnelig Marve Fleksnes oftere enn jeg orker å tenke på. Men denne uka kom jeg inn i et plagg hvor det tydelig sto "One size fits all". Jeg er ALLE! Jeg har blitt en av dem! En av flokken, hopen...den gemene hop...gjennomsnittet. Avaridge....The girl next door.....og det er jammen ikke så stas som jeg før hadde drømt om at det aldri kom til å bli....

Så for å komme til saken med en kort oppsummerende konklusjon: 40 kg off. Og ja, one size fits me. Men ellers er alt omtrent ved det samme.... Det var igrunn bare det jeg ville si.... ;-) Og takk for sist...

(og sånn helt, helt til slutt: Jeg drømte jo engang om å lage en skikkelig HAT kampanje mot "one size fits all" klærne. Utsagnet er diskriminerende og villedende! For hvem i helvete er "ALL?" Jeg planla å ta serdeles generende bilder av undertegnede 40 kilo tyngre kun iført en one size strømpebukse... En dramatisk kamp på liv og død med bare et sikkert utkomme: Hevn!!!!) Det er kanskje ikke for sent for hevn??? ;-)